Bregrønn, brei og sakteflytende elv, trebåt, wobblere og sluker i alle regnbuens farger, småkroka fluer, et lass med fiskestenger, kaffe, saft, sjokoladekake og delvis overskyet vær med en sval bris. Hva mer kan man forlange på jakt etter storauren sammen med far og to fiskeglade sønner. Far Ståle, Sivert og Paal bor 20 meter fra elvebredden og tilbringer mye av sommeren på gyngende grunn i en robåt på jakt etter storauren.
Velbrukt utstyr
Vi putrer utover rett nedenfor Dale Gudbrands Gard der avgudsdyrkingen fikk sin endelikt her i dalen. Båten skyves motstrøms av en Evinrude motor fra 1957. Midt i båten sitter en like gammel bensintank skrudd fast i dørken. Før Ståle Nyhus ble eier, var både motor og tank familien Stauris eie og drivkraft under båtfiske på Lensmannstjøinn i Sør-Fron Vestfjell – visstnok et godt fiskevann, i følge drevne tjuvfiskere! Båten vi sitter i er en trebåt bygd av en krokrygga Heidøl en gang midt på 70-tallet. Båten lekker og alt av jern i den er rustent – gutta auser. Det går uansett framover og oppover elva.
Sluk og wobbler
Vi tar høyde i elva og lar oss gli med strømmen over to lange, 100 år gamle steinmurer som ligger en snau meter under vannspeilet. Steimurene ble i følge Ståle bygd for å bidra til at flomvann ikke skulle inn over jordene. I dag, mer et kulturminne enn nytte mot flom, men også et skjulested for stor fisk.
– Her har vi fått kilosfisk, sier Pål og slenger så nærme land som mulig. Han kan dette med å slenge. Wobbleren treffer snaue meteren fra land og bukter seg livaktig tilbake mot båten. Sivert kaster med sluk og er like treffsikker. Dølens utsendte er glad for det. Han er den eneste i båten uten redningsvest, og med en 12-åring på den ene siden og en 10-åring på den andre siden som ivrig konkurrerer om å få fisk først, så kan det nok anes en litt bekymret mine hver gang en fargerik gjenstand med krok i enden farer gjennom lufta. Far sjøl sitter stødig og sikker i akterenden og fisker like ivrig uten ”å blegga med ørom” – heller med et lite glis om munnen hver gang det slenges og fotografen automatisk huker nakken. Han vet at dette kan de – alle tre. Vi prøver gjentatte ganger å fiske ved å la oss drive med strømmen, men det nytter ikke – helt dødt!
Dårlig bett
– Nei, detta va låkt, sier Sivert. Far gasser på 50-modellen og vi søker lykken utenfor garden til Sør-Frons ordfører Muriteigen. Kommunens politiske turbulens har ikke gjort seg utslag i elva nedenfor ordførergarden – her er det rolig farvann. Gutta koster på seg litt båtkos med saft og sjokoladekake før det skiftes sluker og Wobblere. Svisj, svisj, svisj lyder det hver gang sluk og wobbler suser over båten som forvokste illsinte humler. Ingenting skjer. En og annen fisken er oppe og snapper ei flue i ny og ne, men den etterlater seg ikke annet enn ringer i vannet og frustrerte fiskere som klør seg i hodet.
Gromplassen sviktet
Vi vender baugen nedover elva mot Hundorp Bru. Pål har sett vakene og vil prøve fluestanga og fiske etter harr på ei grunne litt lenger ned. Han hiver selv anker, og dermed har vi parkert midt i strømmen.
– Her får vi så å si alltid harr, poengterer Pål, og langer ut de første meterne av fluefortommen, men ingenting nytter i dag. Vinden har økt på og snøret floker seg hver gang – slikt blir det ikke fisk av. Far er roligheta sjøl, men de to unggutta er skikkelig fiskefrusterte nå – nesten skravlete som frustrerte fruer, men de diskuterer ikke farge på neglelakk, øyenskygge og midjestørrelse – her går det i farge på wobbler, størrelse på sluk og senetjukkelse. Sivert tar kommandoen.
– Oss ræse nedpå godplassen, men du fe altså itte lov te å skrive kå det e hen, å hælan itte fotografere, er ordren Sivert serverer, og Pål nikker enig. De to unggutta er som gamle, durkdrevne fiskere allerede. De har sine gromplasser. Hemmelige fiskeplasser der de har auset gode fiskeminner over båtripa. Vi dorger flere turer over den hemmelige fiskeplassen uten å kjenne ett eneste napp. Stillheten i det vi sakte glir fram og tilbake i det flotte kulturlandskapet forstyrres kun av bilsusen fra E6, men snart er også den en saga blott. E6-bilistene gjennom Hundorp skal snart ned blant de underjordiske – stillheten vil igjen rå som den gjorde etter at Kolbein Sterke slo til med klubba. Vi vender baugen mot gravhaugen på Dale Gudbrand og konstaterer at det har vært en skikkelig bomtur.
– Far, oss fe prøve att i kvæld, sier Sivert og Paal.
Ordentlige fiskere mister aldri trua.
Joda, de har fått fisk!
De fiskeglade guttene fra Nyhus må ytes litt rettferdighet. For fisk, det har de fått – i massevis! De konkurrerer ivrig i Dølens fiskekonkurranse, og har sendt inn flere bidrag med bilde av fangster som konkurrerer om premiene i flere klasser. Vi oppfordrer flere til å gjøre som Nyhus-fiskerne; Send inn dine bidrag med bilde av fangst og fisker til post@dolen.no. Du kan lese mer om konkurransereglene, de forskjellige klassene og premieringen på Dølens facebookside.
