Med fantastiske skuespillere, dyktige amatører, og en scene som oser av liv, blir Peer levendegjort på en måte som røsker tak i deg.

Oppfordring fra regissør

I forkant av generalprøven kom regissør Erik Ulfsby med en overraskelse for de aller fleste av de rundt 500 tilskuerne som var til stede. Han avslørte at avslutningen under årets forestilling var helt ny. Han oppfordret derfor alle med kamera til å vente med å dele i media og sosiale medier.

– Ikke ødelegg spenningen foran premieren. Vent med å dele til fredag kveld etter klokken elleve, var bønnen fra regissøren.

Peers verden

Tar vi korthet for oss to bolker, før og etter pausen, så er oppbyggingen satt. Vi blir først kjent med Peers personlighet – bondegutten, enstøingen, sjarmøren, løgneren og fantasifiguren – det er mennesket Peer.  Fortalt med enkel scenografi glir vi inn Peers krets og får et innblikk i hans lille reelle bondeverden og deretter hans store verden av fantasi og drømmer. Scenen der Peer møter Dovregubben er et voldsom skue. Hans møte med kjærlighet og død, da Solveig må forlates og Mor Aase dør, viser til tider et snev av en menneskelig Peer, men han har møtt Bøygen, og velger å gå utenom. Som fredløs – ut i verden.

Voldsomme effekter

Etter pausen er hele scenen en kontinuerlig pendling mellom eventyr og ”realisme” Effektene og det visuelle aspektet er henrivende og forløsende for fortellingen. Vi kan dra paralleller til nåtidens selvgodhet og viktigheten av jegets makt. Scene og vann er veldig levende, og såpass stor, at de beste inntrykk nok fås fra de bakre benkerader. Peer for sin del, vender hjem – gammel, robbet og avkledd, like lite klar for å stå til rette i regnskapets time som han var til å bli keiser i eget hus – som ble et galehus.

Fremtredende knappestøper

Knappestøperen har fått en mer fremtredende rolle i år, og han følger Peer som en skygge fra dødens dal gjennom hele forestillingen. Vi blir stadig minnet om at ferden går mot stupet for Peer. Nytt av året er som sagt avslutningen på siste akt. Knappestøperen har gitt som dom over Per som vrakgods - han skal støpes om – det kjenner vi til. Men uten å røpe for mye, kan vi si at Peer til slutt drukner i sin egen selvgodhet – drømmende om Solveig. Selv ikke han kan gå utenom døden.

Les mer utfyllende i torsdagens utgave av Dølen.