Beskrivelser av et barne- og ungdomsmiljø under martnan jeg ikke ønsker at mine egne eller andres unger skal være en del av, eller i det hele tatt oppleve. Jeg ser selvfølgelig at vi har utfordringer. Men, jeg ønsker ikke at det skal være slik, og jeg ønsker heller ikke at det er dette som skal være beskrivende for barn og unge i Norddalen i dag. Mest fordi det ikke stemmer, men også fordi jeg ønsker å gjøre noe med det. Som både forelder og voksen, er det mitt ansvar. Dette fikser ikke barn og unge selv. I helga har jeg opplevd én del av løsningen. Eller rettere sagt, gjennom en hel fotballsesong har jeg faktisk opplevd det. Denne helga har jeg sett et hundretalls unge sparke fotball omtrent døgnet rundt i to haller. Alle med ett og samme mål, å vinne kamper. Men, de når så utrolig mange andre mål! Ottacup er en fantastisk arena for barn og unge til å lære så mye mer.

Det er en sann glede og rusle rundt i Øya på Otta i helga og treffe så mye blide og fornøyde unger og ungdom. Jeg ser spillere fra andre lag som kommer bort til meg, en trener de så vidt har møtt i løpet av sesongen. Kommer bort og spør hvordan det har gått og ønsker oss lykke til. Jeg ser spillere på tvers av lag som sitter sammen på tribunen eller i matsalen og hygger seg. Nye kontakter på Snapchat opprettes og nye analoge vennskap er i emning.

Jeg får tilbakemelding fra egne spillere som er så glad for at de har et lag å være med på, og får oppleve festen Ottacup er, sammen med laget sitt. Det har ikke så mye å si om du har spilt fotball hele livet, om du har startet og sluttet noen ganger, eller om du til og med startet nå i høst. Å føle seg inkludert i et fellesskap trumfer alt! Så kan det være at du ser noen som tar noen dårlige valg utenfor banen, eller gjør ting på banen som ikke kvalifiserer til fair play, det skjer. Men la det forbli akkurat det det er! En ubetydelig minoritet! For det er de andre som dominerer og de som vi må ha fokus på. Og grunnen til at det er nettopp slik, er at det er voksenstyrt!

Vi voksne lager reglene, vi voksne har føringa, vi voksne legger til rette og vi voksne er der. Men vi lar de unge ta hovedrollen og alle birollene. Vi lar de unge eie aktiviteten. For at dette skal være mulig, må vi voksne gjøre en innsats, yte et bidrag. Det er mitt ansvar. Jeg har i år vært så heldig å være en del av trenerteamet til Otta/Heidal G13/14. Et team med tre trenere og tre lagledere. Etter en pandemi som tok mange barn og unge vekk fra idretten, var vi spente på hvor stor tropp vi skulle ha med oss etter hvert. Derfor satte vi oss ett viktig og overordnet mål: på laget vårt er det rom for alle og alle skal være med lengst mulig! Det mener jeg så bestemt vi har vi klart! Flere har startet for første gang og flere har kommet tilbake. Og det har det alltid vært rom for. Mye av grunnen til at vi har prioritert dette, er at vi ser hvor viktig det er å høre til et sted. Viktig å være en del av et større fellesskap. Være del av et lag.

Vi er ikke bygget for å klare oss helt alene. Da må vi voksne ta det ansvaret vi faktisk har og skape disse arenaene for de unge. Både for de som bare er litt interessert i fotball og for de der fotballen betyr alt. Det er faktisk mitt ansvar! I helga stilte vi med en tropp på 24 gutter. Delt i tre så jevne lag som over hode mulig. Som så mange andre klubber vi snakket med gjorde. Ja vel, så kanskje kunne de, eller vi, fått et annet resultat om et lag ble toppet. Bedre resultat på papiret. Men summen av positive, individuelle opplevelser går dette en høy gang! Toppinga kommer jo i rikt monn senere, uansett. Så det haster ikke. Et annet eksempel er neste helg. I tillegg til at Ottacupkomiteen arrangerer helg nummer to, reiser en gjeng med 12, 13 og 14-åringer til Åndalsnes på treningssamling med Nasjonalparkriket fotball. Et interkommunalt samarbeid for de som ønsker å få enda mer ut av fotballen og ønsker å utvikle seg videre. Som tilskuer på uttakstreningene, er det inspirerende å se de unge samarbeide og glede seg over nye lagkamerater, på tvers av kommunegrenser. De samme spillerne de sklitaklet på bortekamp i sommerens «hatoppgjør» med nabokommunen. Dette lar seg gjøre. Fordi vi voksne skaper muligheten og tar ansvaret. Siden jeg sitter her og har helgas Ottacup fremst i skallen, handler dette om fotball. Men egentlig gjør det ikke det. Fotballen er bare et eksempel på en arena for de unge. Det kunne like godt vært en annen. Håndball, badminton, svømming, E-sport, jakt og fiske-skole, teater, musikk, osv. Lista er lang! Men de har noe felles. De voksne legger til rette, følger opp, deltar og sørger for at det er for alle. Altså, mitt ansvar! Da lar jeg dette bli min hyllest, eller klapp på skuldra, til deg som er med å skape disse arenaene for barn og unge. Men det kan også stå som et lite spark i ræva til deg som kanskje har litt å gå på. Litt å gå på i det å engasjere deg og bidra. Litt å gå på i å framsnakke barn og ungdom. For, det er vårt ansvar. Både partallsuker og oddetallsuker.