Men Arild har mange prosjekt på gang, «som kjerringa maser om», som han sier. Vedlikehold av gamle hus både hjemme og på setra er noe den spreke karen vil bruke tida på framover.

– Har du vært drosjesjåfør i hele ditt yrkesaktive liv, Arild?

– Nesten. Jeg jobba hos Einar Morken entreprenør allerede som tenåring. Da jeg fikk førerkort ble det maskinkjøring, og jeg var også på anlegg i noen år. Fra 1970 ble det drosjekjøring, samtidig som jeg kjørte lastebil for Åge Haverstad en periode. I 1973 fikk jeg eget drosjeløyve. Et løyve som jeg og kona Bente har hatt helt til i sommer.

– Var det vemodig å slutte etter så mange år?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg kunne fortsatt som såkalt leiesjåfør, men nok er nok. Jeg er på en måte glad for at det er over, da slipper jeg det nye kjøremønsteret her i Midtdalen. Det er tragisk at de har ødelagt den gamle E6’n med 60 og 40-soner. Det gjør det veldig vanskelig for yrkessjåfører, og den nye E6’n blir jo en omvei når vi skal kjøre folk fra for eksempel Hundorp til Vinstra sentrum.

– Det har blitt mange kilometer i løpet av årene?

– Det har du rett i. Og mange biler. Jeg har ikke eksakt antall, men vi har hatt Peugeot, et par-tre Datsuner, Passat, Opel, fire Mercedeser, og fire Volvoer. Og i tillegg tre minibusser.

– Husker du lengste turen du har hatt?

– Åja, det var til Senja for mange år siden, 143 mil en vei. Da hadde jeg med Eva, ene dattera vår, som hjelpesjåfør. Men du får ikke vite hvor mye jeg tjente på turen, hehe.

– Hvis du tenker tilbake, hva er det beste med å kjøre drosje?

– Det er alle de trivelige folka du treffer, og så blir du godt kjent i nærområdet. Jeg har aldri opplevd noe skremmende, selv om jeg har kjørt en del fulle folk.

– Og du har alltid fått oppgjør for turene?

– Du, jeg ble lurt én gang. Fikk en tur til Leirflata, med en meget hyggelig kar. Han skulle bare inn og hente penger, men forsvant over alle hauger. I tillegg punkterte jeg på hjemturen. Jeg kjørte ikke inn en eneste krone den lørdagsnatta!

– Andre turer du husker?

– Jeg var inne på alle trivelige folka jeg har møtt, og jeg likte jo å prate med passasjerene. Men en gang kjørte jeg ei finere dame fra Fefor til Oslo. Hun sa

ikke ett eneste ord på hele turen. Verste turen jeg har hatt.

– Til slutt er det naturlig å spørre om hvordan det er å bli pensjonist?

– Det har jeg ikke hatt tid til å tenke på enda, for jeg har ei kjerring som maser om ditt og datt.

(Fru Bente sier i bakgrunnen at «det kan du bare skrive, for det stemmer»)

– Og hva går dette maset ut på?

– Jeg har en del prosjekt, både hjemme og på setra. Gamle hus skal vedlikeholdes. Et fjøs skal ryddes. En skog skal hogges. Jeg har nok å drive med framover, og det er jeg glad for. Det går ikke an å sette seg rolig.