– At pasientene takker for samarbeidet og sier de har følt seg trygge, er det beste skussmålet en kan få, sier Per Kristian Moen, og lener seg tilbake i stolen. Kollega Sigurd Grytting nikker bekreftende. De to sitter på et kontor som bærer preg av at eieren skal flytte ut etter lang tids bruk. Bøker og permer og papir har funnet vegen ned i bokser, og sammen er de i en hektisk ryddeprosess.

Legekofferten er låst for siste gang, de to har akkurat hatt sine siste arbeidsdager i tjeneste ved legekontoret på Sør-Fron. Tospannet går nemlig over i pensjonistenes rekker samtidig.

– Den siste tida har vi hatt en halv stilling hver. Da Sigurd bestemte seg for å gå av, gjorde jeg det samme, sjøl om jeg hadde planer om å holde på til våren. Det er enklere å få noen inn i full stilling, enn i en halv en. Vi er avhengige av å få noen som kan komme etter oss, sier Moen.

Og på Sør-Fron var de heldige; lege Anja Zanjani tok til 1. oktober. Dermed er pasientene sikra den samme legedekninga, sjøl om de to «ringrevene» gir seg.

Og de kan se tilbake på ei lang og innholdsrik tid på Sør-Fron; Grytting begynte på legekontoret i 1984, etter at han hadde vært ti år på sjukehus, mens Moen kom i 1999, fra 19 år i legejobb i Ringebu.

– Det har vært en stabil og hyggelig arbeidsplass, sier Grytting, som for mange vil være mest kjent for å være øre- nese- halsspesialist.

– Jeg føler jeg har sett de fleste som bor nordafor, smiler han.

– Ja, hvordan er det å være lege på et lite sted, der en kjenner folket?

– Det er både fordeler og ulemper med at det blir så nært. Pasientene kan en møte på butikken, og en kjenner slekt og familie. En kan nok på mange måter lese dødsannonsene med andre briller, og jeg har noen ganger vært livende redd for at jeg kan ha gjort en feil, innrømmer han, og blir stille.

– Jeg har kunnet våkne om natta og tenke, har jeg huska å bestille den resepten? Vi har et stort press. Mange kan tenke at med erfaring blir en mer avslappa, men jeg har aldri vært så forsiktig som jeg har vært de siste årene. Jeg skal nok sove bedre om natta som pensjonist, legger han til.

Grytting og Moen sier seg enige i at det ikke var tøft å legge legekofferten på hylla. Det er en tid for alt, og nå kom tida for å gjøre noe annet.

– For oss var det en frivillig og planlagt prosess. Vi har et krevende yrke. Når en er 66 år og har hatt så mange år i legestolen, kan det være fint å gjøre noe annet. Nå blir det hus og hage, barn og barnebarn, og bedre tid til å reise, sier Moen.

For Grytting er det også familie som skal prioriteres, i tillegg til «gartnerarbeid» på Sygard Tåkåstad, som hjelp for sønnen som pendler.

– Har legeyrket forandra seg med årene?

– Ja, det er ingen tvil om at pasientene får en mye mer grundig utredning enn tidligere. I dag er det flere muligheter og flere får behandling. Spesielt innen hjerte- og karsykdommer. Før ble angina behandla med nitroglyserin, nå utredes det og kan ende med hjerteoperasjon. Vi har sett en kolossal forbedring, også med synet på hjerneslag og på magesår, for eksempel, sier Moen.

– Også organisatorisk har vel yrket endra seg gjennom tida?

– Her har det skjedd mye, som med fastlegeordninga i 2001. Før var vi færre leger, og færre å dele vakt med. Legevakta var også alltid organisert med hjemmebesøk, forteller han.

– Jeg husker det var et stort framskritt da vi fikk psykiatrisk sjukepleier i bygda og da hjemmesjukepleien ble styrka, legger Grytting til.

– Tidligere var vi alltid den som først ble tilkalt ved trafikkulykker, i dag styrer AMK dette. Behandlingsmuligheten i ambulansetjenesten har også blitt mye bedre. Før var vi var ofte med kritisk sjuke utover til sjukehuset, fødsler kunne også være spennende, forteller han.

Praten mellom dem går lett når det kommer til å dele opplevelser og erfaringer. Det er mange av dem, både gode og vonde.

– Jeg husker da vi hadde legevakt før luftambulansen kom, da måtte vi ofte kjøres med skuter til langt innpå fjellet. Noen ganger måtte en ta skia fatt, minnes Moen.

– Hva er de vonde erfaringene?

– Det har vært mye trafikkulykker, mange episoder som har festa seg. Slik er det med sjølmord også. Det er opplevelser som gjør inntrykk, sier Grytting, som også personlig har fått føle på vanskelige ting ved livet.

I 2011 døde kona hans, Ellen, som også var lege ved kontoret på Sør-Fron. Omtrent samtidig ble han også sjøl sjuk.

– Det var et stort tap for meg å miste Ellen. Men derfor ble jobben og det å være i miljøet her så viktig for meg også, sjøl om jeg nå kjenner at jeg er litt prega av min egen sjukdom, sier 68-åringen.

Den nye legen, Anja Zanjani, stikker hodet inn i døra til de to som rydder seg ut. Moen og Grytting forteller fornøyd at de er glade for å ha fått inn en erstatter som både har godt renommé og som har lyst til å jobbe på bygda.

– Vi har hatt rundt 40 turnusleger innom oss. Av disse har bare tre-fire endt opp i allmennpraksis, resten får jobb på sjukehus, sier Moen.

– Det kan skyldes flere ting at det er slik. Jeg tror mange ikke ønsker ansvaret og presset en allmennlege har. Når vi får inn en pasient som hoster, har vi et bredt spekter av sjukdommer å gå ut i fra. Så er det kanskje en promille sjanse for at det kan være lungekreft. Når en pasient kommer til sjukehuset, er pasienten der med en diagnose. En lever med en usikkerhet i allmennpraksis, der det alltid vil være en viss sannsynlighetsgrad, som en bruker kunnskap og erfaring til å vurdere, forklarer han.

Det er mange som har imponert de to legekyndige, og de er ydmyke overfor tilliten pasientene har vist dem.

– Alle de problemene folk lever med, hvordan de står i livene sine med sjukdom … Det som har imponert meg mest, er å se hvordan de som sliter klarer å komme seg igjennom problemene, sier Moen.

De to, som har levd store deler av livet sitt med å stille diagnoser, har alltid prøvd å være åpne og ærlige. Å opptre arrogant, gjennomskuer folk, mener de.

– Det ligger i faget at en gjør feil, men jeg er glad for at jeg ikke har andres liv etter alvorlige feilvurderinger med meg fra legegjerninga, sier Grytting.

Og da er det kanskje ikke så rart, at de to fikk skussmålene fra pasienter; en takk for å ha gitt dem trygghet.

– At de takker for samarbeidet, det synes jeg er sterkt. Det er en fin måte å si det på, sier Moen.

Denne saka var fyrst publisert i papirutgåva av Dølen 27. oktober 2016. Abonnere på Dølen? Klikk her!

Anja Zanjani tar over jobben etter Per Kristian Moen (t.v.) og Sigurd Grytting. Foto: Tone Sidsel Sanden