Men denne tiden inneholder også frykt, hat og misforståelser. Vi trenger ikke å se lengere enn vår egen mobilskjerm for å finne hatefulle kommentarfelt og innlegg. Aldri før har det vært lettere å spre feilinformasjon og hat som nå. Og det må jeg virkelig si, folk er ikke sjenerte når det kommer til akkurat det når det gjelder pride.

Det siste året har jeg sett en hel del påstander bli slengt rundt. Påstander som at barn manipuleres til å bli skeive, at det å være trans har blitt en trend og at pride-paraden er for seksuell og at det kan traumatisere barn. Jeg har til og med sett mennesker som påstår at homofile menn ikke burde få adoptere fordi de vil komme til å misbruke barnet seksuelt. Vel, jeg har litt å si om at slike påstander bare slenges ut.

Jeg forventer ikke at alle skal være enig i det jeg har å si, eller at det vil føre til at vi alle blir enige og lever lykkelig resten av våre dager. Det jeg håper er at jeg kan gi litt innsikt i hvordan det har vært å vokse opp som skeiv på bygda, og hvorfor jeg mener at vi trenger pride.

Da jeg var 14 år gammel dro jeg og min tante til London. Vi skulle kose oss med litt shopping i Oxford street, da vi ble møtt av en enorm folkemengde. Folkemengden som møtte oss besto av alt fra barnefamilier utkledd i regnbueeffekter til dragqueens i lakk og lær. Jeg ble helt utrolig fascinert av hva dette kunne handle om, da det tiltrakk seg så mange ulike mennesker.

En dragqueen smilte til meg og gav meg en butten. På den sto ordet «Proud», omringet av en regnbue. Jeg ante ikke hva pride var, men jeg visste at jeg likte det. Som 14-åring så jeg ikke noe vulgært. Jeg satte pris på den gode stemningen og syntes kostymene og fargene var kule.

Da jeg kom hjem til Vinstra hang jeg opp min pride-butten på korktavla på rommet mitt. Betydningen av den er en ganske annen i dag.

Jeg tenker noen ganger tilbake på 14 år gamle Mina, som ikke visste hva pride var. Jeg visste ikke en gang at det fantes noe annet enn heterofil og homofil. På dette tidspunktet hadde jeg allerede kjent på følelser for jenter. Men jeg var jo forelsket i gutter, så følelsene jeg hadde for jenter måtte vel bare være forvirring?

Selv da jeg ble eldre og for alvor ble forelsket i ei jente, trodde jeg ikke på at det var sant. Ingen snakket om at det å være skeiv kunne være mye mer enn homofil og lesbisk. Ingen snakket om at det var mulig å forelske seg, uavhengig av kjønn. Først da jeg flyttet til Oslo innså jeg at følelsene jeg hadde var ekte. Jeg er bifil. Jeg forelsker meg i de jeg synes er et godt menneske, samme om det er en gutt eller jente. Selv synes jeg det er ganske fint.

Hvilket poeng prøver jeg å få fram med denne lille historien tro?

Jo, mange i dag påstår at barn manipuleres til å være skeive, men er det ikke den andre veien? Tar vi meg som et eksempel, så innså jeg ikke at jeg var skeiv fordi hele samfunnet da jeg var barn, var bygget rundt at jeg skulle være heterofil. Jeg vokste opp med å se prinsen og prinsessen forelske seg og bli gift på Disney Channel. Jeg vokste opp med Barbie og Ken. Jeg vokste opp med en mamma og pappa og andre mammaer og pappaer som var venner med min mamma og pappa. Jeg vokste opp i en tid hvor «homo» var et helt vanlig skjellsord. Jeg vokste opp med å konstant få spørsmålet om hvilken gutt jeg var forelsket i.

Likevel påstår noen at barn og unge manipuleres til å bli skeive. Sånn jeg ser det var det forventet at jeg var hetero, men fordi jeg er standhaftig, så turte jeg til slutt å stole på at det jeg følte var reelt. Hadde noen snakket om det å være skeiv på måten det gjøres i dag, hadde det kanskje ikke tatt meg 20 år å tørre å stole på mine egne følelser. Representasjon har så vanvittig mye å si.

Jeg er glad for at kampen fortsetter. Folk mener at det har blitt en «trend» å være skeiv. Selv mener jeg at det er bedre representasjon i dag, og at flere tørr å være åpne om sin seksualitet. Ulikt fra meg er det ikke sånn at motet til å stå fram må bygges opp i 20 år lengere.

Det er så mange grunner til at vi trenger pride. Vi kan jo snakke om at jeg og min kjæreste fremdeles regnes som kriminelle i 64 land, eller at 45% av skeiv ungdom har vurdert å ta sitt eget liv. For ikke å snakke om den horrible skytingen som fant sted i Oslo i fjor sommer, hvor to mennesker mistet livet. Vi kan jo også ta opp det faktumet at for litt siden måtte Redd Barna avlyse sitt pride-arrangement for barn i Bergen, fordi de mottok så mange trusler.

Og ja, vi har det bra i Norge, og jeg er definitivt en av de heldige, med en fantastisk familie som alltid har støttet meg. Men det betyr ikke at jeg ikke ønsker å kjempe for de som ikke har vært like heldige som meg.

Og kjære voksne på Facebook, som mener at jeg tar grundig feil. Dere har helt lov til å være uenig med meg, men jeg ønsker meg bare en ting. Kan dere tenke litt over hva dere skriver i kommentarfelt på Facebook?

Når jeg som åpen og stolt 23-åring kan blir såret av det dere skriver, tenk dere hvordan en 12-åring som ikke tørr å fortelle mamma og pappa at han liker gutter føler seg, når dere tankeløst går til angrep på hvert eneste pride-innlegg dere ser. Dere skal få lov til å mene det dere vil, men om vi alle kan vise litt mer hensyn til hverandre så kan dette bli en fin måned fylt med både sol, sommer, is, glitter, farger og kjærlighet.

Jeg vil avslutte med et flott lite sitat jeg mener vi alle kan tenke litt over denne måneden:

«Folk dør av sult og skytes i krig, og her sitter du og furter over at gutt kysser gutt og jente kysser jente, som om kjærlighet er noe vi har nok av.»

Happy Pride! <3