Det å begynne på ein ny skule for eksempel, kan vera ekstra spennande. Ein skal gjera seg kjent på ein ny plass, med nye klassekameratar og nye lærarar. Eg trur alle ungdommar er litt spente i ein slik situasjon, men det som blir litt annleis for ein blind er at ein treng nokon til å fortelje kven som er i nærleiken og kva som skjer rundt ein.

Matpausene er viktige når ein skal bli kjent med nye folk. Når det var matfri på barneskulen var det enkelt på den måten at alle sat og åt på plassen sin i klasserommet. På ungdomsskulen er det kantine, og vi må velje kvar og med kven vi vil sitte. Dette kan nok vera litt vanskeleg for fleire som har begynt i ei ny klasse. I starten vart eg som oftast ledsaga av ein vaksen til eit bord, så synstolka den vaksne innimellom kven som sat der. Da følte eg ikkje at eg eigentleg hadde eit val.

Det hadde vore kleint å stå rett framfor dei andre elevane og seie at her vil eg ikkje sitte. Det fungerte mykje betre når dei vaksne ledsaga meg til kantina og på avstand synstolka kven som sat kvar, og deretter ga meg eit val. Da var det i alle fall opp til meg kven eg skulle sitje saman med, og eg trengte ikkje vera redd for å fornærme nokon. Slik synstolking er veldig viktig for å kunne ta val på same måten som dei som ser.

I klasserommet veit ein stort sett kven som er der. Ein treng likevel litt informasjon om kva som skjer rundt ein. Kva gjer dei andre elevane, følgjer alle med eller er det nokon som driv med andre ting? Jobbar alle med oppgåvene sine, ser alle ut til å få det til eller er det nokon som treng hjelp?

Denne informasjonen får jo andre elevar berre ved å kaste eit blikk rundt seg. Slik informasjon gjer jo også at elevar i ei klasse blir kjent, då veit ein litt meir om kvarandre. På eit tidspunkt trudde eg at eg var den einaste som trong hjelp sidan eg ikkje visste at det var fleire som rakk opp handa. Eg har lurt litt på om det var berre eg som blei utolmodig og ukonsentrert innimellom, og om dei andre var superseriøse heile tida.

Eg visste ikkje at andre elevar fipla på småting, snudde seg på stolen, kikka ut glaset og så vidare. Dermed lurte eg på om eg var annleis enn dei andre på dette området. Med meir synstolking skjønte eg at det var fleire som hadde det slik.

I timane er det også viktig at opplegget er godt tilrettelagt. Lærarane pleier å legge ut fagstoff i DropBox. Då kan eg lesa bøker og oppgåver med leselista mi. Ei leselist er forresten ein lang rektangulær, plankeaktig metalldings der punkta, altså bokstavane blinde les, sprett opp slik at eg kan kjenne dei med fingrane mine. Dette fungerer godt og eg kan jobbe som dei andre i klassa.

Eg har også fått i oppgåve å tolke eit bilete, eller prøve å fange ein linjal når eg «såg» at læringspartnaren slapp den. Desse oppgåvene funka dårleg utan syn. Dette måtte vi løyse på ein annan måte.

Eg hugsar godt ein gong i 8. klasse. Klassa hadde ballspel, noko som kan vera vanskeleg å vera med på da det er upraktisk med susande ballar i lufta når ein ikkje ser, berre høyrer at dei sprett veggimellom. I staden fekk eg i oppgåve å sitje på ein stor pilatesball i gangen. Eg skulle hoppe opp og ned og synge Bjelleklang, det var nok rett før jul. Det var flaut! No, når dei andre har ballspel i gymtimane, kan eg for eksempel trene på styrkerommet saman med ei gruppe elevar. Det er mykje betre, då kjenner eg meg inkludert.

Vi var på ein lavvotur med vinterovernatting. Der var opplegget godt tilrettelagt. Eg fekk gå i skiløyper, sjølv om mange andre gjekk i scooterspor. Løypene gjorde at eg kunne gå heilt på eigahand. Resten av turen var godt organisert med aktivitetar eg kunne vera med på. Då vart også samspelet med dei andre elevane bra.

Eg har opplevd mykje bra tilrettelegging, men det har også vore mange situasjonar der det ikkje har fungert så godt.

Da har annerledesheita mi vorte forsterka, og har følt at eg ikkje er «berre» blind, men at eg har vore litt til bry. Det har vore sårt å kjenne på når ein eigentleg berre vil passe inn og vera mest mogleg som dei andre.

Då har eg innimellom vorte sint, og det har nok ikkje berre vore enkelt å forstå for medelevar. Dette har nok også påverka rolla mi i klassa.

Det var ikkje så lett å få venner i starten på ungdomsskula, men etter kvart fekk eg gode venner. Etter vanskelege timar er det ekstra fint å koma ut i friminutt å møte dei.

Du treng ikkje gjera så mye ekstra for å vera venn med ein blind. Vi heng saman og pratar, eg held ofte i ein arm når vi går til ein annan stad.

Vennene mine er også greie med å fortelje meg kvar for eksempel varer i butikken er, eller kvar forskjellige ting ligg. Då pleier det å ordne seg.

Då går det heilt greitt å «berre» vere blind.