Det som plaget meg mest og som er et vondt minne, var da min lille sønn ba meg pakke lekene i den lille kofferten. Det var vanskelig å forklare ham situasjonen, at absolutt alt vi skulle ta med oss skulle i samme lille koffert. Det var plass til bare den ene favorittleken.

Etter dette rant tårene mine konstant. Da jeg kasta et siste avskjedsblikk på hjemmet vårt rant tårene uten stans, de drømmene som jeg hadde hatt, ble plutselig knust, uten forvarsel.

Byen min Aleppo var på den tiden, i 2015, da vi dro, en av de farligste regionene i verden. Bombene kom fra overalt, lyden av kuler stoppet ikke ett sekund. Lyden av kvinner og barn som gråt, gjorde at en følte at døden inntok sjelen. Etter disse lidelsene under bombene, fikk vi plass på bussen for å forlate dette brennende helvete, til tryggere sted.

Den eneste adressen akkurat i det øyeblikket var stillhet.

Alle var i en tilstand av usikkerhet, frykt og redsel. Det eneste vi tenkte var: Hvor skal vi? Denne turen var ikke for fornøyelse, men en reise på søken etter nytt liv.

Vet du hva som var det viktigste på den tiden? Dessverre var det penger.

For å være trygg, betalte jeg en stor sum til menneskesmuglere. Vi fulgte dem gjennom skog og over fjell. Himmelen var mørk og regnfull, noe som gjorde det vanskelig for oss å se klart. Barna var svært trette, men vi ga oss ikke før vi nådde den tyrkiske grensen. Der møtte jeg broren min, som var ute på samme reise som oss.

Etter en dags hvile måtte vi ta den vanskelige avgjørelsen: Hvordan krysse havet med barna i en mørk natt i en gummibåt til Hellas?

Jeg sto nærmest i et umenneskelig valg. For meg gjaldt det å gå videre uten å tenke på konsekvensene. Vi gikk ombord i «dødsbåten», som ikke hadde plass til mer enn 20 personer. Vi var 30.

De store bølgene gjorde at båten snart ble halvfull av vann. Folk begynte å bruke flasker for å få ut vannet. Den dramatiske reisen tok tre timer, før vi nådde den greske øya Chios. Befolkningen på øya sto klare til å hjelpe oss med mat, klær og husly.

Om morgenen den andre dagen tok vi bussen til sentrum av øya og bestilte billetter med skipet til hovedstaden Athen. I to dager måtte vi vente, og noe hotell var det umulig å oppdrive, de var fulle av innvandrere. Den natta sov vi i en hage på avisark.

Neste natt nådde vi den makedonske grensen. Det var kaldt og vi overnattet i skogen. Om morgenen, med hjelpe fra Røde Kors, ble vi overført til Beograd, hovedstaden i Serbia. Her pustet vi lettet ut. Vi kunne få oss et hotellrom, kjøpe inn det nødvendigste så vi kunne fullføre turen. Faktisk var dette en vakker dag i Beograd.

Turen fortsatte til nærmeste grensepunkt mot Ungarn, og vi brukte hele natten på å gå på steinete veier som var fulle av farer, før vi nådde vi den ungarske grensen.

Vi var utslitte fysisk og psykisk, men måtte fortsette. Vi hadde ikke pass og ikke visum, hvis politiet fant ut hvor vi var, ville vi få store problemer.

Vår sterke vilje ga oss styrke, så vi begynte å krype langs grensegjerdet, og vi fortsatte å jogge for at politiet ikke skulle plukke oss opp og ta oss tilbake i flyktningleirene. Vi lyktes i å krysse grensen. Her kan en ikke oppholde seg på gaten uten identitetspapirer, ellers blir en slått og kasta ut av landet.

Drosjeeiere utnyttet dette, og vi ble tvunget til å betale en stor sum penger for at de skulle kjøre oss til et hotell en time fra grensa. Hotellet var i veldig dårlig stand, men vi betalte som vi var booket inn på et femstjerners hotell.

Vi ble så smugla videre ut av Budapest mot Østerrike, og da vi nådde Wien, følte vi oss trygge. Etter å ha overnatta på Wien stasjonen, tok Røde Kors imot oss. Vi fikk mat og barna fikk leker, og de bestilte tog til Hamburg.

På stasjonen tok politiet oss med slik at vi kunne bli tatt fingeravtrykk av for å bli i Tyskland. Men målet vårt var langt fra Tyskland, det var det å bo i Norge som lå vårt hjerte nært. Det var drømmen. For å nå målet vårt gjorde vi det umulige; vi begynte å løpe og satte oss i en taxi som hastet for å ta oss bort.

Vi sov på jernbanestasjon I Hamburg. Vi var slitne og bleke, og alle som hastet forbi, så på oss med medlidenhet. Hjelpeorganisasjon kom og tok oss med i bil til Rostock i Nord-Tyskland, og hjalp oss med å bestille billetter på skipet til Malmö, så til Örebro. Der fikk vi sove hos en venn noen dager, før vi reiste videre til Göteborg. Fra Göteborg tok vi turen til Oslo.

I det øyeblikket vi nådde Norges hovedstad, fyltes hjertene våre med glede. Er vi virkelig i Oslo?

Hos politiet registrerte vi oss som krigsflyktninger. Gjennom 25 dager krysset vi fra sør til nord, over land og sjø, til vi nådde drømmen. I dag har jeg en fast jobb i Ringebu, jeg har fått norsk statsborgerskap, og jeg lever med familien min i mitt hjemland. En person må strebe etter å nå målet en har tegnet i livet sitt. Livets skip vil ikke synke i et hav av fortvilelse når det er en herlighet som heter håp.