Villreinen skal vi ta vare på, og for å sikre livskraftige bestandar også i framtida kjem det tiltak.

Villreinen – som dette handlar om – blir taparen dersom resultatet blir «frontar» og konfliktnivå til å ta og føle på.

Sør-Fron sin representant i villreinnemda, Else Mari Bjørke, har sendt inn eit av dei betre innspela, og skriv: “Mi erfaring er at folk og villrein går godt i hop, berre ein bruker huggu.”

“Fjerning av sau på beite i villreinfjellet” og slutt på tradisjonell beitebruk er definitivt ikkje eit tiltak. Det er lov å foreslå det, men med det som tiltak stuper vi oss huggustups inn i årtier med rettsaker. Konfliktnivået aukar og villreinen blir taparen.

Ei opplagt utfordring er at snaufjell gror att med skog. Sett i samanheng med ein allereie redusert beitebruk i utmark og varmare klima seier det seg sjøl at dette bli ei større og større utfordring.

Framover vil det bli sentralt å formidle kvifor vi må gjere det vi må - på kort sikt, lengre sikt og tiltak som krev endring av lov og forskrift. På ein måte slik at slike som meg forstår.

Kunnskap om korleis oppføre seg i møte med villrein blir sentralt. Kunnskap om konsekvensar av at det er for mykje rovvilt må det pratast ope om.

Rimeleg opplagt er det også at ytterlegare tiltak må kompenserast av storsamfunnet.

Minner gjerne om at Sør-Fron kommune gjennom lang tid har gjort svært mykje for villreinen ved at seterstulane på Østkjølen og Østkjølen generelt gjennom mange år har vore “freda” for hyttebygging – utan kompensasjon til nokon.

Involvering er alltid viktig, og det vil det bli - både i arbeidet med ny stortingsmelding og tiltaksplaner framover.

Det skulle da også berre mangle.