Jeg glemmer aldri den morgenen hvor samboeren ringer og er veldig bekymret over minstemann. Du må komme hjem, noe er fryktelig galt.

Vi spoler tiden tilbake noen uker. I lengre tid har Noah drukket mye vann i løpet av dagen og samtidig hatt våte bleier i både barnehagen og hjemme, veldig våte. Dette er jo bare normalt tenker vi.

Han er gjennomvåt hver gang, men det var jo eldstemann i en periode da han var på samme alder også. Så dagene og ukene går, helt til èn morgen, nevnte 8.februar.

Etter en kort telefonsamtale med samboeren tidlig på morgenen avbryter jeg arbeidet på jobben og drar hjem. Jeg kommer inn døra og ser en liten gutt som ligger sammenkrøpet på gulvet hvor han holder bamsen sin tett inntil seg. Han lager ingen lyd, bare ligger der.

Han vil ikke ha mat, bare drikke. Jeg kontakter legen og får beskjed om at jeg kan få time neste uke, men da sier jeg at det mest sannsynlig er for sent. Han skal ha time nå, noe er alvorlig galt. Jeg får til slutt et tidspunkt utpå dagen hvor vi kan komme.

Jeg forsøker å leke med han, men han vil bare ligge. Han reiser seg opp, forsøker å gå et par steg før han igjen bare legger seg ned midt på gulvet. Jeg kjenner tårene presse på når jeg tenker tilbake på denne dagen hvor han var så syk.

For en elendig far som ikke skjønte at han burde reagert tidligere.

Jeg lar han få sove en liten time før vi skal til legen, men da jeg tar han opp etter hvilen så er han gjennomvåt igjen.

Etter en kort sjekk hos legen blir det raskt mistanke om at gutten kan ha diabetes. Dette er noe vi har diskutert hjemme de siste dagene også, men det kunne jo ikke være det.

Mens vi sitter på et rom å venter på ambulansen så kjenner jeg en vond klump som knyter seg i magen. Skjer dette på ordentlig?

Han blir lagt inn på sykehuset med alvorlig ketoacidose (syreforgiftning) som krever øyeblikkelig hjelp. Det tar ikke lang tid etter ankomst at vi får beskjed om at han har fått diabetes type 1. Vi reagerte med sjokk, sorg og usikkerhet. Det føltes så jævli urettferdig.

En så liten gutt, helt på startstreken av livets eventyr. Dette skal han leve med resten av sitt liv, han kommer aldri til å bli frisk.

Det ble tre døgn på intensiven og totalt tre uker på sykehuset med opplæring før vi kunne reise hjem. Der ventet en ny hverdag for oss alle.

Nå har det gått nesten ett år siden Noah fikk sykdommen, men fortsatt hviler det stor usikkerhet rundt diagnosen hans. Trøsten er forsåvidt at for han blir dette normalt som får det i så ung alder, men ulempen ved å få det så tidlig er at det mest sannsynlig forkorter levetiden hans betraktelig hvis vi ikke gjør de riktige tingene nå mens han er så liten.

Hvis sykdommen ikke kontrolleres skikkelig, kan det føre til øyesykdommer, nervesykdommer, nyresykdommer og hjerte- og karsykdommer.

Diabetes type 1 er en mangelsykdom. Personene mangler insulin som er livsviktig for å få energi til cellene i kroppen. Det er akkurat som å puste, uten oksygen så dør kroppen etter bare noen minutter. Etter noen dager uten insulin vil kroppen dø.

Diabetes type 1 behandles altså med insulin, så enkelt er det, og vanskelig i praksis.

Alt handler om kontroll. Helt grunnleggende er det å regulere matinntak og insulininntak.

Men det er så mye mer komplisert enn som så. Både fysisk aktivitet, hormonendringer, vekst, livsstil og ikke minst sykdom som vi allerede har fått erfart veldig mange ganger allerede, har innflytelse på blodsukkeret og derfor er det vanskelig å styre.

Man spør seg selv hvorfor, leter etter en forklaring eller en mening.

Det er ikke forutbestemt at du skal få diabetes type 1, du har heller ikke selv valgt sykdommen. Kanskje svaret på hvorfor rett og slett kan være så enkelt som uflaks og tilfeldigheter. Lenger har ikke vitenskapen kommet, vi vet ikke med full sikkerhet hvordan dette kan oppstå.

Det er utrolig belastende å stå i dette som foresatt, fordi det innebærer stadig engstelse og bekymringer. Å kombinere dette med jobb går nesten på helsa løs siden vi ikke har noen form for hjelp eller avlastning. Nettene består av et evig pip av alarmer hvor blodsukkeret enten er i kjelleren eller himmelen.

Jeg husker knapt netter det siste året hvor vi har kunnet sove hele natten.

Jeg tror det er vanskelig for andre å skulle kunne sette seg inn i hvordan livet med denne massive oppgaven er, det er nesten like vanskelig å forklare det.